3.1. Demografiske endringar

Folketalsutvikling og alderssamansetting spelar ei stor rolle for kommuneøkonomien. Vekst i arbeidsstyrken (25-66 år) kan auke skatteinntektene til kommunen, medan vekst i aldersgrupper som nyttar seg av kommunale tenester (barn og eldre) vil kunne auke utgiftene.

Det er venta store endringar i alderssamansetjinga dei næraste åra. Øygarden har ei ung befolkning, men dei siste 20 åra har prosentdelen unge gått jamleg ned, frå 32 prosent i 2002, til 27 prosent i dag. Denne trenden er venta å halde fram.

Vi ser også at prosentdelen åleinebuarar er aukande i Øygarden, og vi blir fleire innvandrarar.

Øygarden er ikkje åleine om ei slik demografisk utvikling. I heile landet ser ein ei utvikling med lågare fruktbarheit og fleire eldre. Betre levekår og helse gjer at levealderen aukar. Saman med store kull etter andre verdskrig som no har nådd pensjonsalder, fører dette til at vi blir fleire eldre.

Her ser vi at det ikkje er venta store endringar i barnetala samanlikna med i dag, men det er venta stor endring i dei eldste aldersgruppene. Samstundes vil det ikkje vera noko særleg endring i aldersgruppa 20-64 år, det vil seie dei fleste i arbeidsfør alder.

Kva for konsekvensar kan dei demografiske endringane få?

Ein auke i den eldre delen av befolkninga er ei positiv utvikling. Det betyr at vi som samfunn held oss friskare og lev lengre. Den eldre delen av befolkninga legg også ned tid og innsats i form av frivillig arbeid og omsorgsoppgåver i heimen. Dette er viktige samfunnsøkonomiske bidrag.

Samtidig er det slik at ein auke i den eldre delen av befolkninga også vil få økonomiske konsekvensar, i form av auka press på helse- og omsorgstenestene. Sjølv om eldre som gruppe held seg friske lenger, vil den totale belastninga på helsetenesta auke fordi vi vert mange fleire eldre totalt sett.

Endringa i alderssamansettinga, med ein større prosentdel eldre, vil også gjere at «forsørgjarbrøken» endrar seg. Dette betyr at det blir færre yrkesaktive og mindre skatteinntekter per barn/eldre som ikkje er i arbeid. I tillegg vil færre yrkesaktive per innbyggar som treng tenester, bety mindre tilgjengeleg arbeidskraft til å utføre tenestene.

3.2. Mindre økonomisk handlingsrom

Som nemnt i førre kapittel er fleire eldre positivt, samtidig som det også betyr eit større behov for pleie- og omsorgstenester framover. Analysane viser at helse- og omsorgstenestene må styrkast vesentleg i åra som kjem.

Figuren under viser endra utgiftsbehov som følgje av demografiendringar. Inntektssystemet til kommunane er lagt opp slik at det korrigerer for ufrivillige kostnadsforskjeller som følgje av ulike utgiftsbehov.

Framover må ein rekne med at auken i frie inntekter (skatt og rammetilskot) berre vil dekke demografiendringar.

Eigedomsskatten har vore under press dei siste åra. Kommunane opplever stadig at statlege selskap går til rettsapparatet for å utfordre eigedomsskatteregimet.

I løpet av dei to siste åra har rentenivået vore heva frå 0% til dagens 4,25%. Dette medfører betydelege utgifter for kommunen. Frå rekneskap 2022 til budsjett 2024 er renteutgifter auka med kr 115 mill.

3.3. Klima- og miljøomstilling

Klimaendringar og miljøtilpassing utgjer ein stadig aukande risiko for norske kommunar - både når det gjeld samfunnsberedskap, miljøkonsekvensar og kommuneøkonomi. Dei siste åra har klimatilpassing gått frå å vera noko vi trur skal slå inn lenger fram i tid, til å vera ei reell og dagsaktuell utfordring for mange kommunar.

Den økonomiske konsekvensen knytt til klima- og miljøomstilling handlar i stor grad om å førebygge og handtere risiko som klimaendringar og strengare miljøkrav representerer. Klimarisiko kan komme i form av ekstremvêr som kan forårsake store øydeleggingar i kommunane.

Klimatilpassing er eit viktig grep for å førebygge uønskte hendingar som følgje av ekstremvêr og anna, og som påverkar kommuneøkonomien. Gjennom å redusere vedlikehaldsetterslep på veg, vatn- og avlaup og anna infrastruktur kan vi redusere sårbarheita ved klimaendringar.

Nye bygg og ny infrastruktur må også planleggast og byggast på ein måte som gjer at dei tåler meir nedbør og fuktigheit, og er tilpassa dei utfordringane vi opplever med omsyn til klimaendringar. Det krevst også nye løysingar knytt til overvatn og anna for å sikre at vi legg til rette for ei utvikling som kan handtere store mengder med vatn.

Kommunen må også arbeide systematisk med å redusere utslepp, både i eigen organisasjon og som del av Øygardssamfunnet. System for energieffektivisering og investeringar knytt til dette kan også legge press på kommuneøkonomien, samtidig som vi veit at dette er investeringar som også kan vera lønsame på lenger sikt.

Strengare krav til miljøomsyn og utsleppskutt kan også medføre høgare investeringskostnadar knytt til vatn og avlaup. Eksempelvis har kommunen nyleg handsama ei høyringsuttale knytt til EU-direktiv som set strengare krav til utslepp frå kommunalt avlaupsvatn. Direktivet, slik det ligg no, kan medføre store investeringar for kommunen på relativ kort sikt.

3.4. Teknologisk utvikling

Den teknologiske utviklinga føregår i eit raskt tempo, og er også ein viktig faktor som påverkar kommuneøkonomien og dermed også framtidig handlingsrom. Maskiner kan stadig løyse oppgåver og tenester på nye og meir effektive måtar. Vi får også tilgang på data som kan nyttast og analyserast, og gje oss nye kunnskap- og beslutningsgrunnlag.

Vår evne til å ta ny teknologi i bruk vil påverke i kor stor grad kommunen kan klare å effektivisere den kommunale drifta.

Det vil vera auka bruk av digital teknologi innanfor alle kommunale sektorar framover, sjølvsagt tilpassa den enkelte teneste. I kor stor grad kommunen lukkast i dette arbeidet handlar om tilgangen på kompetanse både knytt til teknologi, men også korleis teknologi kan nyttast i møte med menneske og samfunnsutfordringar.

Dersom vi til dømes skal utvikle ei framtidsretta og innovativ helse- og velferdsteneste, krev dette både tilgang på teknologi og kompetanse som gjer at vi klarar å nyttiggjere oss av denne.

Øygarden kommune arbeidar i dag systematisk med til dømes velferdsteknologi. Dette skal både gjere oss i stand til å heve kvalitet i tenestene, men også å sikre mest mogleg effektiv drift. Dette er eit særleg viktig perspektiv ettersom mangel på helsefagleg kompetanse også vil spele ei stor rolle i framtida.

Digitale system for å forenkle dialog og kommunikasjon med innbyggarar og andre aktørar er også viktige innsatsfaktorar for reduserte kommunale utgifter. Kommunen vil også få eit særleg ansvar i form av opplæring i digital kompetanse, og å sikre at innbyggarane våre får den informasjonen dei treng og har krav på.